Orgelets historie
Ctesibius, som levde i antikkens Egypt på 200-tallet før Kristi fødsel regnes som oppfinneren av det første pipeorgel. Det kalles hydraulis - vannorgel - og er det første tangentinstrument man kjenner til. Betegnelsen vannorgel fikk instrumentet fordi en vannsøyle regulerte spilleluften. Det greske navnet organon hydraulikon kommer av begrepene organon for redskap og hydor for vann og aulos som betegner et rørbladsinstrument. Vannorgelet ble populært blant grekerne og senere i Romerriket. Det ble laget i mange typer som varierte i størrelse og antall piper.
Mosaikk fra byen Zliten i Libya fra det annet århundre e.Kr. viser musikere med et vannorgel og horn.
Til Vesteuropa kom orglene fra de østre middelhavslandene. Instrumentene omtales i Spania omkring år 450 og i Frankrike på midten av 700-tallet.
Middelalderens orgel var et såkalt blokkverk med opptil 20 piper pr. tone. En remisens av blokkverket finner vi i dagens mixturstemmer. Blokkverksorglene ble som regel kun benyttet til prosesjoner. Det fantes og mindre orgler. Positivet ble plassert foran i kirken for å akkompagnere kor og andre instrumenter. Det bærbare portativet kunne henges om halsen. Fra midten av 1400-tallet; kjenner vi regalen, et lite husinstrument som kan sammenliknes med vår tids harmonier. Regalen hadde kun rørstemmer med kort oppsats og ga en særegen klang.
Regal fra ca. 1575 (foto: metmuseum.org)
På 1300-tallet kom springladen som ga mulighet for skille ut særskilte stemmer fra mixturen i blokkverksorgelet. Da kom også pedalen som opprinnelig kun var koblet til den dypeste oktaven som hjelp til å dra de tunge ventilene.
På 1400-tallet videreutvikles springladen til en sløyfelade hvor orgelet kan deles i ulike stemmer. I utgangspunktet fantes kun orgelstemmene principal og mixtur, men etterhvert ble pipeverket utvidet med rørstemmer og gedakter. Allerede på 1500-tallet kunne man skille mellom stilretninger og skoler innen orgelbyggeriet.
La oss se på noen av disse retningene:
Italia
Det italienske renessanseorgel ble utviklet på 1400-tallet og var preget av slanke, milde og syngende stemmer. Instrumentene hadde ofte kun et manual. Girolamo Frescobaldi er kanskje den som er mest kjent av komponistene for dette instrumentet.
Nederland
I Nederland fastholdt man igjennom renessansen blokkverksorgelet som hovedverk. Instrumentene ble utvidet med oververk, eventuelt ryggpositiv (bak organistens rygg) og brystverk (i orgefasadens nedre frontparti) og pedal kun med få cantus firmus-stemmer. Den mest kjente komponisten er Jan Pieterszoon Sweelinck (1562-1621).
Pim Schipper spiller “Allein Got in der Höh sei Ehr” av Sweelinck.
Spania
De første spanske orgler var influert av de italienske instrumentene, men fra ca 1600 utviklet det seg en særegen spansk retning der det rike rørverket preger orglene. De såkalte labialstemmer er fortsatt preget av italiensk renessanse, svakt og strykende mens orgelets glasfulle stemmer er mixturer og rørstemmer. Et annet særtrekk i spansk orgelbygg er de horisontale trompetene i orgelfasaden.
Arturo Barba Sevillano spiller en Batalla Imperial på et spansk orgel fra 1784.
Frankrike
De franske orgelbyggerne utnyttet tidlig sløyfeladens mulighet til å skille de enkelte stemmer fra hverandre. I barokken videreutviklet man kornett- og tersregistrene. Som i Spania fikk de franske orgler et stort rørverk. Fransk orgelmusikk bærer ofte satsbetegnelser som forteller organisten hvilke stemmer man skal benytte i musikken.
Pierre Bardon spiller Dandrieus variasjoner over “O filii et filiae” på orgelet i Basilique Saint Maximin la Sainte Baume.
Nordeuropa
Nordtyskland og de øvrige nordeuropeiske områdene regnes som et samlet område når man snakker om orgelhistorie. Reformasjonens prinsipper med bruk av salmer på morsmål og kirkelige viser ble viktig for orgelets utvikling og det liturgiske orgelspill. De tidlige barokkorglene fikk flere verk og en mer selvstendig pedal.
Notre Dame de Paris (foto: Vegar Sandholt)
Fra barokken til romantikken
Etter en tilbakegang i nordtysk orgelbygg pga tredveårskrigen, tok orgelbyggerkunsten seg opp igjen med den berømte Arp Schnitger på begynnelsen av 1700-tallet. Orgelets klanglige mangfoldighet når sitt høydepunkt. Fløytestemmene kompletterer principalstemmene. Rørstemmene utvikler seg bredere og mer grunntonerike og pedalverket blir et helt selvstendig verk.
Orgelbyggerbrødrene Andreas Silbermann og Gottfried Silbermann virker på 1700-tallet og henter innflytelser både fra Frankrike og Italia. Den kursen brødrene staket ut fortsetter inn i 1800-tallet. Etterhvert fikk også de store orkestre innflytelse på orgelets utvikling ved at flere orkesterinstrumenter, i særlig grad strykerne, inspirerer orgelbyggeriene i romantikken.
Instrumentenes størrelse og antall stemmer økte etterhvert. For å lette organistens betjening av orgelet utviklet man pneumatikk og elektropneumatikk for å lette spillarten. Orgelbyggeren Cavaillé-Coll bygget videre på det franske barokkorgel men utviklet videre mensur, kraftigere lufttrykk og intonasjon og dermed en forsterket klang i orglene. Det romantisk-symfoniske katedralorgel ble etterhvert gjeldende over store deler av Europa, dog med noen forskjeller.
Olivier Latry spiller Louis Viernes Carillon de Westminster på orgelet i Notre Dame de Paris.
Veien videre fra 1850
Her på berget - i Norden - ligger vi litt etter utviklingen i resten av Europa. Fra ca 1850 dominerer den romantiske orgeltypen framfor den klassiske. Historien preges alltid av reaksjoner og motreaksjoner. På midten av 1900-tallet forfektet den såkalte orgelbevegelsen barokkens prinsipper, dog slik bevegelsen forstod dem, mens i vår tid er romantikken igjen på mote.
Hvis man ser på orgelparken i Oslo, lever de ulike orgeltyper side om side; barokk i Bekkelaget, romantikk i Paulus, fransk i Ris, nordtysk i Oslo domkirke. Så får vi se hva St. Olav domkirke byr på i 2025!