Fra arkitekt H. E. Schirmers utgangspunkt i 1856 har St. Olav domkirkes interiør blitt endret flere ganger, blant annet i 1956, 1976 og 1997. Kirken er ikke fredet etter kulturminneloven, men har likevel store kulturminneverdier det er viktig å ta vare på. Fagkyndig kartlegging av historiske fotografier,

beskrivelser og tegninger, har sikret gjennomtenkte og historiskforankrede valg, og har vært førende for både form og farge. Det er også gjennomført fysiske fargeprøver av kirkerommets ulike bygningsdeler for best mulig tilpasning av fargepalletten til både dagens uttrykk i kirkerommet og en eventuell tilbakeføring til opprinnelig fargesetting.

Målet har vært å løfte frem kirkerommets opprinnelige karakter og berike det med detaljer og fargetoner i tråd med den nygotiske stilen. Spissbuer, kløverblad-ornamenter (tre- og fir-pass), profilerte glattkantlister, samt staff- og hulkilprofiler, er nøye utformet for å skape en harmonisk balanse mellom estetikk, tradisjon og moderne sikkerhetskrav. Den grønne fargesettingen gir orgelet og galleriet en distinkt karakter i kirkerommet, uten å stjele oppmerksomheten fra korpartiet.

Orgelfasaden har et klart visuelt slektskap til domkirkens sidealtere medintrikate ornamenter og forgylte gesimser. Fasaden er kronet med Korset, flankert av økser, og de røde detaljene hinter til Olavs martyrium. Galleribrystningen har sentrale nisjer for domkirkens våpenskjold og skulpturer for kirkemusikkens helgener Sta. Cecilia og St. Gregor.

Himlingen under galleriet er smykket med en Olavsrose i en oktogon, og forteller sammen med Jerusalemskorset historien om selve oppstandelsen og den hellige Olavs betydning for vår nasjon. Olavsorgelets fasade og galleri har en tydelig historisk forankring, men er samtidig tilpasset dagens bruk, formelle krav og teknologiske muligheter i materialer og utførelse. Den nye situasjonen markerer tydelig kirkemusikkens betydning i St. Olav domkirke, og understøtter sannelig «et musikalsk liv som er en domkirke verdig».